Bilde av en satellitt Satellitter.no
Simplicatus

Oppskytning

ARIANE 5
Oppskytning av ARIANE 5-raketten.
(Foto: ESA/CNES/ARIANESPACE)
Satellittene skytes opp i bane ved hjelp av store raketter. Det er enorme maskiner som forbrenner tonnevis av drivstoff på noen få minutter, og de utgjør derfor en stor del av satellittkostnadene. Ved å slippe ut drivgass, vil det virke en kraft på raketten i motsatt retning som gjør at den akselereres. For at raketten skal lette, må denne skyvekraften være større enn gravitasjonskraften fra jorda.
Visste du at..?
Siden den første satellitten (Sputnik 1) ble sendt opp i 1957, har det blitt sendt opp mer enn 4000 satellitter.

Oppskytningen
Når raketten sendes opp fra jorda, starter den vertikalt og flyr rett oppover. Det gjør at raketten kan komme seg fortest mulig gjennom atmosfæren og bli utsatt for minst mulig luftmotstand. Etter hvert begynner raketten å få større fart sidelengs. Avanserte dataprogram sørger for at raketten treffer riktig høyde med riktig fart.

Den teoretisk laveste banehastigheten som er nødvendig for at en satellitt skal bevege seg i bane rundt jorda, kalles ofte den første kosmiske hastighet, og er omtrent lik 8000 m/s. Oppskytning av satellitter var umulig helt til det var konstruert raketter som kunne gi høyere hastighet enn denne.

Den minste hastigheten som kreves for å sende en satellitt ut i verdensrommet (altså slippe unna gravitasjonsfeltet fra jorda), kalles den andre kosmiske hastighet eller unnslipningshastigheten. For jorda er denne hastigheten lik ca. 11 800 m/s.

Video av oppskytning av de norske Thor satellittene.

Gå! Ta banen. Spill fra Norsk Romsenter hvor du selv kan prøve å plassere en satellitt i bane rundt jorda.

Tilbake til toppen


Oppskytning av geostasjonær satellitt
Plassering av geostasjonær satellitt via
parkeringsbane og overføringsbane.

Flertrinnsraketter og overføringsbaner

En enkelt rakett med dagens brenselsystem, er ikke kraftig nok til å bringe en satellitt inn i bane rundt jorda. Derfor bygges flertrinnsraketter, hvor hvert trinn kan ta en del av den nødvendige hastighetsøkningen. Det vanligste er tretrinnsraketter, men det finnes også totrinns- og firetrinnsraketter. Når et av trinnene er brent ut, kastes drivstofftanken av, slik at rakettens masse blir så liten som mulig.

Dersom satellittens bane ligger langt fra jorda, slik som for eksempel den geostasjonære banen, plasseres satellitten først i en parkeringsbane på ca 200 km høyde. En motor fyres av og satellitten får en hastighetsøkning (a), slik at den havner i en elliptisk overføringsbane. Perigeum i denne banen vil da berøre parkeringsbanen, mens apogeum berører den geostasjonære banen. Når satellitten er i apogeum, gis den en ny hastighetsøkning (b) som resulterer i at den igjen beveger seg i en sirkulær bane, denne gangen i riktig høyde.

Visste du at..?
Hver uke sendes det i middel opp minst én satellitt.

Tilbake til toppen


Oppskytningsbaser

The Spaceport
Oppskytningsbasen "The Spaceport" i Fransk Guyana. (Foto: ESA)
Når en satellitt skal skytes opp, er det viktig å huske på at jorda roterer om sin egen akse. Nær ekvator roterer jordoverflaten med en hastighet på omtrent 500 m/s. Satellitter vil få en viss drahjelp av jordrotasjonen hvis de skytes opp nær ekvator og i samme retning som jorda roterer. Satellitter i polbaner får ingen hjelp av jordrotasjonen og da spiller det ingen rolle hvor de skytes opp fra. De samme oppskytningsbasene benyttes ofte for flere typer satellitter av økonomiske årsaker.

I Kourou i Fransk Guyana (Sør-Amerika) er det en oppskytningsbase som kalles "the spaceport". Denne ligger fem grader nord for ekvator og er derfor godt egnet til oppskytning av geostasjonære satellitter.

Besøk "The Spaceport"!

Tilbake til toppen

Logofoto: NASA/JPL-Caltech.